Kølla til Botta

Som guttunge stod jeg ofte utafor garderoben og venta på Furusetspillerne når de gikk til pause.

Jeg var ikke aleine, det var alltid 20-30 andre kids rundt meg. Alle stilte det samme spørsmålet: «Får jeg kølla di etter matchen?» Kun én gang fikk jeg napp, da kaptein Øystein Jarlsbo ga meg sin sin Torspo 750. Jeg var lykkelig, men kølla ble aldri brukt. Bladet var som en spade og skaftet altfor stivt for en spinkel guttunge som meg. Selv spilte jeg med Montreal 22 på denne tida. Den var passe myk, jeg klarte til og med å få pucken i høyden fra blå.

En gang stod jeg på betongen nedenfor tribunen og så a-laget trene. Jeg hadde Montreal-kølla i hånda og en puck på gulvet foran meg. I det jeg skulle sette et håndleddskudd mot vantet, kom banemann Kjell Halm gående. Jeg ble livredd. Noen uker tidligere hadde Kjell kommet inn i garderoben rett før lilleputtlaget vårt skulle trene. Gunnar, en solid back med høyrefatning, var i ferd med å skyte en slager i den blå jerndøra, da den plutselig åpna seg. «Treffer kølla den pucken, skal jeg tre deg opp i ventilasjonsrøra,» sa Kjell. Stemmen var iskald og ansiktet rødsprengt. Gunnar valgte å ikke skyte. Også jeg droppet skuddet nede på betongen, og Kjell passerte uten å si noe. Så skjedde noe merkelig. «Botta» kom bort til vantet, strakk ut armen og gav meg kølla si. Helt ut av det blå. Det var som om Gud tok på meg. Også denne kølla, en Cooper mener jeg å huske, var for stiv, så det var uaktuelt å bruke den på trening eller match. Jeg burde hengt den på veggen. Hadde jeg gjort det, hadde jeg nok hatt den fortsatt. Men sånn ble det ikke. Jeg brukte kølla i gata hjemme på Lindeberg som klinkekølle. Klinking var en populær greie den gangen. Vi møttes utafor blokkene og konkurrerte om å treffe hverandres pucker. Med kølla til Botta traff jeg på alt. Men en skigard varer ikke evig, ei heller hockeykøller.

Etter en lang sommer med klinking på asfalt, var bladet så tynnslitt at det var millimetre fra å knekke. Jeg solgte kølla, fikk 25 kroner for den av en kompis. Det er den dårligste handelen jeg noensinne har gjort. Kølla burde blitt hengt på veggen, selv om bladet var en flis. Nå er hverken Botta, Kjell, Furusethallen eller kølla lenger blant oss. Men helt borte blir de aldri.   

Tekst: Hans Christian Grønn

Foto: Øyvind Risvik